Overganger

Det går alltid inn i kroppen dette med flytting. Jeg merket det før, da jeg flyttet rundt på 14 steder i løpet av et par år i Sverige. Lite å flytte på, men jeg ble alltid utslitt. Mye mer enn det rent fysiske arbeidet skulle tilsi.

Kanskje det er fordi jeg har en den Krepse energi i meg. Kanskje fordi det berører noe veldig dypt i meg. Men Pluto i krepsens hus.
Etter handling og småpakking i går, sovnet jeg til slutt ved tretiden. Måtte ta ekstra smertestillende, men kroppen var helt potetsekk.
Våknet med 12 tiden i dag, og sto opp. Men jeg var virkelig ikke særlig våken. Så jeg gav opp og la meg igjen. Sto ikke opp før halv tre tiden.

Må være i gang når annonsen kommer ut, så jeg får bare sove meg ut her. Lørdag er den første dagen.
Flyttingen holder på å bli mye mer virkelig for meg. Pakking, forberedelser.
De siste årene har jeg virkelig "bosatt" meg, der jeg har bodd. Eneste grunnen til flytting har vært oppsigelser for riving, salg o.l.
Titter i avisa på boliger til salgs. Helt umulig for øyeblikket, men nesten litt skremmende å se hvor store leilighetene er.

Fantasien min sto i avisa i dag. Toppleilighet på Kaldnes, vent "rette" veien. "Bare" ligg over tre mill... hehe.... Kjempestor uteplass vendt innlands.
Men det var allerede solgt. Det var lottogevinsten jeg ikke vant, denne gange heller...

Pluto, transformasjon og kontroll, i Jomfruens tegn og huset for hjem. Ser det trigges når jeg begynner å gjøre noe. Flytte min jord røtter, igjen.
På toppen står også Pluto transitt i harmonisk aspekt til min egen Pluto.
Så det er vel bare å henge på i denne overgangen. Slippe taket, og flyte med.
Gi slipp på viljen til kontroll og styring, og ha tillit til prossesen som er satt i gang. Det fungerer i hvertfall dårlig å stritte i mot. Mase rundt med bekymringer i hodet.
Jupiter transitt i Væren, super optimisten, har jeg visst ingen kontakt med.
Så det slår nok mer inn i min egen Jupiter i Tyren. Dvs kroppen, Med Saturn i Vekten som kjører på. Samfunnet autoriteter, forholdet mellom meg og dem.

Overganger er interessant, men en tanke slitsomt for meg. Rent fysisk.
"Det er bare en overgang, sa Reven og ble flådd" Et ordtak mange kan gremmes over.
Men det beskriver godt den følelsen av å være sårbar og litt flådd. På samme tid.
Det er BARE, en overgang. Og det er en vei videre.
Kunne man ikke bare hoppet over selve overgangen og "flåingen"?
Da ville man kanskje ikke komme inn i noe nytt heller. Bare dra med seg det gamle.

I stort er det vel det meste handler om nå, livet i denne verden. Slippe gamle skapelser, ideer, trossystemer, overbevisninger og identiteter.
Sånn er jeg, henger løst, når alt er i forandring i verden omkring. Når ingenting lenger er som det var.

Man kan forstå at individer, som så lenge har levd på gamle makt konstellasjoner og tradisjoner, velger sin egen virkelighet i fornektelse av det som skjer.
Tenker på Gadaffi nå, som benekter helt blindt at det finnes et opprør blant folket.
Tror han virkelig på det han selv sier? Eller er det bare et spill for galleriene, i et forsøk på å beholde den makten og posisjonen han har hatt.
Tror han virkelig at folket alltid har elsket han. Ser ut som han omgir seg med folk som ser ut til å gjøre det. Men er det mer frykt enn kjærlighet kanskje.

Spørsmål om virkelighets oppfattelsen trenger seg på, i en verden hvor overganger og tranformasjoner, er hovedregelen. Våger jeg å slippe taket helt, i tillit til en dypere vissthet og trygghet. Vel, det ser ut som om det vi holder mest taket på, er de tingene som blir revet vekk først.
Som meg og mitt hjem. Mine hule og min trygghet.