Det ble aldri noen flytting til dette huset.
Det var aldri meningen, og lande på et sted, der det luktet vondt etter musangrep på dorøra i leiligheten over.
På andre siden av året 2011, sitter jeg fortsatt i min hule, der jeg nå har bodd i over seks år. Barna av huseier har tatt over, og taket.... som lakk, har de hatt reparasjoner på. Nå bor jeg i underetasjen og har aldri merket noen lekkasje her nede. Men de som bodde over, var vel redd for å få innetaket i hodet.
Med noen høststormer her ute i havgapet, merkes det at både mørket og stillheten blir stor her ute på vinteren. Nå har stjerner og lys blitt satt opp, men ute i fra fjorden, herjer vinder og mørket. Det er bare i klar vær at måne og stjerner lyser opp dette sorte mørket, ute fra det åpne havlandskapet.
Enten sitter folk nedgravd foran juleeksamener, stressende fram og tilbake til jobb, springene som gale rundt i butikker for å handle mot julen. Livet farer videre utenfor, og jeg hilser noen ganger på. Men stort sett velger jeg selv hva min verden består av, gjennom å zappe på tv kanaler. Den har bestått av fortidens historier.
Eventyr og andres fantasier, er ofte ikke like spennende len
ger. Enten det gjelder romaner eller filmer, blir jeg lei og litt frustrert over å få servert et utklipp av noens forestillingsverden.
Tenker litt på barneprogram, der voksne og eldre bare er dumme. Ikke slik alle unge opplever, som grensesettende dumme. Men riktig bak mål, uten empati eller evne til å tenke selv.
Ja, jeg forstår at de aller fleste, både barn og unge, vil "slappe" av til noe som de ikke behøver å forholde seg til. Bare se, uten å la seg personlig berøre. Føle uten å egentlig kjenne noe virkelig. For en skal si, det meste som serveres appelerer til det emosjonelle i oss. Enten det er nyheter eller dramatiseringer.
Men i stedenfor å springe ut fra virkelige verdier i det livet som leves, produseres det gjennom et filmspråk som vet hva slags musikk og kamera virkelighet, som kaller fram de "riktige" følelsene.
Føler meg lei av å bli spilt på. Lei av at andre skal framkalle følelser i meg, som bare er basert på en forestilling de serverer.
Husker min mors venn, som ikke likte fantasi filmer og eventyr, fordi det ikke var virkelig. Men han elsket å se på sport i all former. Det er også et følelsemarked av engasjement, som egentlig ikke betyr noe som helst.
Lurer litt på om det er en "følelse av å leve"..... At det er det, som gjør at så mange lar seg engasjere, der vi sitter foran kopekassa.
Kanskje er det å kjenne at man har en kropp, og dermed så lever man.
Andre kan gi seg i kast med idrett og trening selv, for å kjenne at de har en kropp.
Men det behøver ikke å handle om "å leve" for det. Ofte ser det ut som om det heller handler om å kontrollere denne kroppen, og oppnå resultatene i en konkurranse med seg selv.
Jeg bor her fortsatt.... Både i leiligheten utmed Oslofjorden, og i min egen kropp.
Våkner hver morgen og titter forundret på noen "klabber" til hender, som er hovne og vonde. Gir meg i kast med morgenstellet, og forsøker å få igang blodsirkulasjon ved å holde dem under det varme vannet fra springen.
Setter på kaffe, tar to ferdig oppskjærte skiver og legger på pålegg. Fyller vannflaska, og henter avisa. Spiser mine to skiver, og leser om byens liv og leven.
Setter på tven og zapper meg rundt til noe som ikke forstyrrer. Det er lettere på morgenen, på natten, er det flere kanaler som viser totalt uinteressante nakne kropper, som hopper på hverandre. (med rumpa oppi kamera)
Logger på datan og sjekker fjesboka om noen har bursdag.
Før da jeg spilte en hel del spill, kunne jeg stå opp, bare for å høste inn noe på et jorde. Nå, sjekker jeg bare innom Tetris battle, for å få min pris for dagen.
Slår opp forumet, og ser om noen har skrevet noe interessant.
Det kjennes mer ut som jeg lever når jeg sover. Du å mye jeg er med på i mine drømmer. Bygger, ordner, flytter og skal bo, sammen med en masse andre folk.
Du å mye folk.... noen halvkjente, men det fleste helt ukjente.
Jeg bor her fortsatt, ikke i drømmelandet, der alt skjer. Men her, i mitt lille hjem. Og jeg skal visst være glad for å ha ett. Så mange unge som ikke har noe sted å bo, så dyrt.... Ja, jeg merket det, da jeg søkte etter et sted. Du kom ikke veldig langt uten å ha penger på bok. Alt det jeg kjempet for å overtale huseieren at jeg ville klare å betale. Det jeg ikke kunne bevise med penger, måtte jeg bevise i ord. Ja, jeg er glad for å bo et så godt sted, der jeg har råd til smør på brødskiva(og noe godt pålegg)
Jeg bor her fortsatt i mitt hjem.... og slipper å flytte på en stund ennå.
