Leimarkedet

Siste svar på min annonse i avisa. En eldre kar hvor sønnen bodde på Vestlandet, leide ut underetasjen på et hus.
Da vi kjørte innom, så jeg hvor høyt opp huset var, så selv underetasjen hadde flott utsikt og luft.

Tittet på en annen leilighet også, tidligere. Uten bad, dusj i soverommet med pumpe og en toalett inne på kaldloftet i andre enden av 3. etasje.

Det jeg allikevel møtte mest, var huseiernes frykt for å leie ut til noen som ødela eller ikke betalte. Dårlige erfaringer og flere historier om dette. I dette siste huset, hadde de hatt en som det braket helt for. Han betalte, men ødela. Så det har stått tomt og vært i ombygning, siste halve året.

Hvordan skal man overbevise en person man ikke kjenner om at jeg både vil prioritere husleien først, men også holde ved like og ikke ødelegge. Når selv referanser ikke gir sikkerhet nok.
Bare det å få sjansen. Så på tv om folk som søkte etter bolig på Finn.no. Og hvor de hadde begynt å legge ut foto av dem selv, for å få en sjanse. Nå er det nok mange eldre som ikke bruker nettet, og leier ut. Så lokalt, tror jeg nok allikevel avisa har sin verdi.

Etter lange samtaler på telefon, måtte jeg til slutt bare si at han måtte bestemme. Jeg hadde ikke mer å si, ikke noe mer å by på, ingen flere løfter og forklaringer om at jeg ville klare å betale. Jeg ser at det å leie ut, er en tillits sak. Og utleiere kan fort komme oppi å forklare hvor nødvendig og hvor avhengig de er av husleien.
Men det er også et valg å leie ut, når man ikke driver det profesjonelt.
Savner egentlig litt forholdene i Sverige. Mye større leiemarked og stort sett eiere som driver så stort og profesjonelt, at det ikke handler om deres egen direkte overlevelse. Også mye enklere å søke etter utleie leiligheter. Selv kommunen er ofte hovedaktør på dette markedet. De setter standarden på utleiepriser. Det finnes en stor leieboer forening, som forhandler med eierne og kommunen. Nesten som LO her i Norge. Og det er ordnede forhold for medlemmer om det oppstår konflikter.

Det private småutleier markedet her i Norge, er et lite kaos. Hva som leies ut, og hvordan er ganske ymse. Side avtaler om hjelp, gressklipp osv. Huseieres rettigheter når leietager ikke betaler. Og ikke minst, å bytte strøm avtaler. Forsvinner leietageren, så kan ikke huseier melde om strømmen til seg selv.
Og ikke minst, mange privat personer som ikke kjenner til, har satt seg inn i, eller ender opp i etterkant med ubehagelige overraskelser, ødelagte leiligheter eller tap av penger.

Men det er ikke lett for de som er avhengige av å leie heller. Når det finnes såpass mange som sliter psykisk, drikker eller er helt ute å kjøre i sitt eget liv. Eller rett og slett bare gir blaffen. Spesielt fasen med å finne et sted å bo, når man må flytte ut. Enten fordi det skal selges eller bygges om. Å få en oppsigelse, på et sted der man trodde man kunne fortsette å bo i mange år, er heller ikke behagelig.

Hvor mange faller utenfor i dette markedet. Og hvor mange kommuner har leiligheter, der disse kan bo? Når også kommunens leiligheter er kommersielle foretak.
De "frie" markedet er virkelig ikke veldig fritt for mange. Her er det de "sterkestes" rett. De som har flere tusen på labben til depositum. Kommunenes garantier er ikke like velkomment mange steder. Og kanskje får ikke alle det heller.

Landet til slutt med den siste som ringte. I dag skal jeg dra ut til hans far, for å skrive kontrakt. Første husleie del er allerede betalt for sikkerhets skyld.
Det er godt å komme i land med noe. Å være ute, søke, høre, snakke med nye. Muligens. Nei ikke bil, jo jeg røyker, Nei jeg har ikke depositum nå...
Det er jo nesten som å selge meg selv i dette markedet. Like mye som når man søker jobb. Men det er allikevel ikke til profesjonelle, man gjør det.

Jeg trer dermed ut av markedsplassen, og har fått tak på noe jeg virkelig kommer til å trives i.