Fordi jeg fortjener det ???

Hva er egentlig det for et uttrykk?
Tillate meg noe, fordi jeg har vært flink pike?
Hvem fortjener jeg det fra? Meg selv, andre, Gud?
Drømte om det i natt. Noen symboler. Å fortjene livet.
Livet kan ikke fortjenes. Naturens lov, ete og bli spist.
Om man kan kalle det en lov.
Å gjøre seg fortjent til er bare å få lønn for utført arbeide.
Man kan ikke fortjene flaks, selv om mange prøver.

Tankene kommer, i det annonsen står i avisen. Kvinne søker hjem.
Fikk en telefon nå på morgenen. Oppi fra hutt i heita. Uten særlig buss forbindelse.
Da jeg nevnte at jeg ikke hadde bil, avsluttet vedkommende samtalen raskt.

Fordi jeg fortjener det. Gamle religiøse handlinger, fra tidligere liv, om å gjøre seg fortjent. Om å ofre, gi, satse og blidgjøre en slags guddom, for å få medgang.
Eller om man snakker om å blidgjøre skjebnen.
Nei.... Det handler ikke om det. Jeg er ikke der, lenger.
Det er jeg som skaper. Jeg som velger og jeg som unner meg selv medgang.
Og det er det jeg velger. Ikke fordi jeg fortjener det. Men fordi jeg velger det.


Kjenner det rører med noen gamle dype overbevisninger. Beskyttelse i en virkelighet, der jeg selv stod håpløs maktesløs og uten evne. Det er på tid å gi slipp på disse nå. Takke det for den beskyttelsen det gav meg, rent psykologisk. I en hard verden jeg trodde jeg levde i. En verden av konkurranse og den sterkestes rett. Der jeg trengte å skylde på noe utenfor meg selv. Noen jeg måtte gjøre meg fortjent for.

Jeg tillater det beste å ringe meg nå. Noe som kan fungere.
Jeg velger den lette veien, uten masse strev og tull. Ikke svar på annonsen, om de ikke har noe som kan fungere for meg, rent praktisk.

Fordi jeg Velger det!