Bor her fortsatt.

Det ble aldri noen flytting til dette huset.
Det var aldri meningen, og lande på et sted, der det luktet vondt etter musangrep på dorøra i leiligheten over.

På andre siden av året 2011, sitter jeg fortsatt i min hule, der jeg nå har bodd i over seks år. Barna av huseier har tatt over, og taket.... som lakk, har de hatt reparasjoner på. Nå bor jeg i underetasjen og har aldri merket noen lekkasje her nede. Men de som bodde over, var vel redd for å få innetaket i hodet.

Med noen høststormer her ute i havgapet, merkes det at både mørket og stillheten blir stor her ute på vinteren. Nå har stjerner og lys blitt satt opp, men ute i fra fjorden, herjer vinder og mørket. Det er bare i klar vær at måne og stjerner lyser opp dette sorte mørket, ute fra det åpne havlandskapet.

Enten sitter folk nedgravd foran juleeksamener, stressende fram og tilbake til jobb, springene som gale rundt i butikker for å handle mot julen. Livet farer videre utenfor, og jeg hilser noen ganger på. Men stort sett velger jeg selv hva min verden består av, gjennom å zappe på tv kanaler. Den har bestått av fortidens historier.
Eventyr og andres fantasier, er ofte ikke like spennende len
ger. Enten det gjelder romaner eller filmer, blir jeg lei og litt frustrert over å få servert et utklipp av noens forestillingsverden.
Tenker litt på barneprogram, der voksne og eldre bare er dumme. Ikke slik alle unge opplever, som grensesettende dumme. Men riktig bak mål, uten empati eller evne til å tenke selv.

Ja, jeg forstår at de aller fleste, både barn og unge, vil "slappe" av til noe som de ikke behøver å forholde seg til. Bare se, uten å la seg personlig berøre. Føle uten å egentlig kjenne noe virkelig. For en skal si, det meste som serveres appelerer til det emosjonelle i oss. Enten det er nyheter eller dramatiseringer.
Men i stedenfor å springe ut fra virkelige verdier i det livet som leves, produseres det gjennom et filmspråk som vet hva slags musikk og kamera virkelighet, som kaller fram de "riktige" følelsene.
Føler meg lei av å bli spilt på. Lei av at andre skal framkalle følelser i meg, som bare er basert på en forestilling de serverer.

Husker min mors venn, som ikke likte fantasi filmer og eventyr, fordi det ikke var virkelig. Men han elsket å se på sport i all former. Det er også et følelsemarked av engasjement, som egentlig ikke betyr noe som helst.
Lurer litt på om det er en "følelse av å leve"..... At det er det, som gjør at så mange lar seg engasjere, der vi sitter foran kopekassa.
Kanskje er det å kjenne at man har en kropp, og dermed så lever man.
Andre kan gi seg i kast med idrett og trening selv, for å kjenne at de har en kropp.
Men det behøver ikke å handle om "å leve" for det. Ofte ser det ut som om det heller handler om å kontrollere denne kroppen, og oppnå resultatene i en konkurranse med seg selv.

Jeg bor her fortsatt.... Både i leiligheten utmed Oslofjorden, og i min egen kropp.
Våkner hver morgen og titter forundret på noen "klabber" til hender, som er hovne og vonde. Gir meg i kast med morgenstellet, og forsøker å få igang blodsirkulasjon ved å holde dem under det varme vannet fra springen.
Setter på kaffe, tar to ferdig oppskjærte skiver og legger på pålegg. Fyller vannflaska, og henter avisa. Spiser mine to skiver, og leser om byens liv og leven.
Setter på tven og zapper meg rundt til noe som ikke forstyrrer. Det er lettere på morgenen, på natten, er det flere kanaler som viser totalt uinteressante nakne kropper, som hopper på hverandre. (med rumpa oppi kamera)
Logger på datan og sjekker fjesboka om noen har bursdag.
Før da jeg spilte en hel del spill, kunne jeg stå opp, bare for å høste inn noe på et jorde. Nå, sjekker jeg bare innom Tetris battle, for å få min pris for dagen.
Slår opp forumet, og ser om noen har skrevet noe interessant.
Det kjennes mer ut som jeg lever når jeg sover. Du å mye jeg er med på i mine drømmer. Bygger, ordner, flytter og skal bo, sammen med en masse andre folk.
Du å mye folk.... noen halvkjente, men det fleste helt ukjente.

Jeg bor her fortsatt, ikke i drømmelandet, der alt skjer. Men her, i mitt lille hjem. Og jeg skal visst være glad for å ha ett. Så mange unge som ikke har noe sted å bo, så dyrt.... Ja, jeg merket det, da jeg søkte etter et sted. Du kom ikke veldig langt uten å ha penger på bok. Alt det jeg kjempet for å overtale huseieren at jeg ville klare å betale. Det jeg ikke kunne bevise med penger, måtte jeg bevise i ord. Ja, jeg er glad for å bo et så godt sted, der jeg har råd til smør på brødskiva(og noe godt pålegg)

Jeg bor her fortsatt i mitt hjem.... og slipper å flytte på en stund ennå.

Oppmålinger

I går var jeg på busstur til mitt nye hjem.
Jeg skulle hente nøklene til den nye låsen. Men først og fremst skulle jeg måle det hele opp. Det er merkelig hvordan stedet vokser i hodet, etter å bare ha sett det en gang. Så kommer jeg tilbake, og det var sååå mye mindre, enn jeg hadde tenkt meg.
Sjokkert funderer jeg på hvordan jeg skal får plass.

Så jeg tok med ruteark og tommestokk. Målte opp alle rommene. Det ble ikke så veldig stort i m2. Litt over 30 når det gjelder ren boflate. Men det er er to boder og et skap i tillegg.
Så var det hjem, og måle møbler. Klippe dem ut, og plassere dem rundt i rommet. Og merkelig nok.... jeg fikk plassert alt av møblement.
Vel, jeg regner vel kanskje med at det blir noen forandringer når jeg bor der. Det handler om å "bo seg inn" også.
Men nå vet jeg i det minste at jeg kan frimodig frakte alt over. Og ikke minst, vite hvor jeg skal plassere det med en gang.
Kommer vel til å føle det temmelig trangt, når alt er i kasser og ikke i skap.

Her hjemme er det fortsatt pakking. Nå er jeg helt tom for esker, igjen...
Vel, jeg kjøpte inn flytteesker fra Fretex. Fire store. Men de blir nok temmelig tunge å bære, i hvertfall for meg.
Så nå begynner skape, sjenk og lager å bli pakket klart.
Du å mye man har.... Fortsatt står alle bøker i hylla, dvd ved tv, noe glass i skapet. Og jeg har ikke engang begynt på kjøkkenet.
Men jeg skal leve her i 14 dager til, og har ikke lyst til å bo i esker denne tiden.
Så det kommer etterhvert.

Nytt hjem

Litt i full fart. Men nå er kontrakten skrevet. Har ikke fått nøkler for noe med håndtak og låser skal fikses.
Trodde det var større. Men det var litt følelsen når jeg kom hit også. Det så veldig lite ut. Bildet er av huset, min leilighet er i første etasjen. Rett framfør døren, er et gress område. Men både opp til huset der og på andre siden er det plass til litt uteplasser.
Bildet inne er fra stua. Små dører. Glemte visst helt at det var farge der.
Skulle ha tatt mer bilder, men vi hadde litt dårlig tid. Jeg får heller ta meg tilbake når jeg skal hente nøkler og ta litt mer. Måle litt opp så jeg kan sitte her og pønske ut hvor alt skal.

Leimarkedet

Siste svar på min annonse i avisa. En eldre kar hvor sønnen bodde på Vestlandet, leide ut underetasjen på et hus.
Da vi kjørte innom, så jeg hvor høyt opp huset var, så selv underetasjen hadde flott utsikt og luft.

Tittet på en annen leilighet også, tidligere. Uten bad, dusj i soverommet med pumpe og en toalett inne på kaldloftet i andre enden av 3. etasje.

Det jeg allikevel møtte mest, var huseiernes frykt for å leie ut til noen som ødela eller ikke betalte. Dårlige erfaringer og flere historier om dette. I dette siste huset, hadde de hatt en som det braket helt for. Han betalte, men ødela. Så det har stått tomt og vært i ombygning, siste halve året.

Hvordan skal man overbevise en person man ikke kjenner om at jeg både vil prioritere husleien først, men også holde ved like og ikke ødelegge. Når selv referanser ikke gir sikkerhet nok.
Bare det å få sjansen. Så på tv om folk som søkte etter bolig på Finn.no. Og hvor de hadde begynt å legge ut foto av dem selv, for å få en sjanse. Nå er det nok mange eldre som ikke bruker nettet, og leier ut. Så lokalt, tror jeg nok allikevel avisa har sin verdi.

Etter lange samtaler på telefon, måtte jeg til slutt bare si at han måtte bestemme. Jeg hadde ikke mer å si, ikke noe mer å by på, ingen flere løfter og forklaringer om at jeg ville klare å betale. Jeg ser at det å leie ut, er en tillits sak. Og utleiere kan fort komme oppi å forklare hvor nødvendig og hvor avhengig de er av husleien.
Men det er også et valg å leie ut, når man ikke driver det profesjonelt.
Savner egentlig litt forholdene i Sverige. Mye større leiemarked og stort sett eiere som driver så stort og profesjonelt, at det ikke handler om deres egen direkte overlevelse. Også mye enklere å søke etter utleie leiligheter. Selv kommunen er ofte hovedaktør på dette markedet. De setter standarden på utleiepriser. Det finnes en stor leieboer forening, som forhandler med eierne og kommunen. Nesten som LO her i Norge. Og det er ordnede forhold for medlemmer om det oppstår konflikter.

Det private småutleier markedet her i Norge, er et lite kaos. Hva som leies ut, og hvordan er ganske ymse. Side avtaler om hjelp, gressklipp osv. Huseieres rettigheter når leietager ikke betaler. Og ikke minst, å bytte strøm avtaler. Forsvinner leietageren, så kan ikke huseier melde om strømmen til seg selv.
Og ikke minst, mange privat personer som ikke kjenner til, har satt seg inn i, eller ender opp i etterkant med ubehagelige overraskelser, ødelagte leiligheter eller tap av penger.

Men det er ikke lett for de som er avhengige av å leie heller. Når det finnes såpass mange som sliter psykisk, drikker eller er helt ute å kjøre i sitt eget liv. Eller rett og slett bare gir blaffen. Spesielt fasen med å finne et sted å bo, når man må flytte ut. Enten fordi det skal selges eller bygges om. Å få en oppsigelse, på et sted der man trodde man kunne fortsette å bo i mange år, er heller ikke behagelig.

Hvor mange faller utenfor i dette markedet. Og hvor mange kommuner har leiligheter, der disse kan bo? Når også kommunens leiligheter er kommersielle foretak.
De "frie" markedet er virkelig ikke veldig fritt for mange. Her er det de "sterkestes" rett. De som har flere tusen på labben til depositum. Kommunenes garantier er ikke like velkomment mange steder. Og kanskje får ikke alle det heller.

Landet til slutt med den siste som ringte. I dag skal jeg dra ut til hans far, for å skrive kontrakt. Første husleie del er allerede betalt for sikkerhets skyld.
Det er godt å komme i land med noe. Å være ute, søke, høre, snakke med nye. Muligens. Nei ikke bil, jo jeg røyker, Nei jeg har ikke depositum nå...
Det er jo nesten som å selge meg selv i dette markedet. Like mye som når man søker jobb. Men det er allikevel ikke til profesjonelle, man gjør det.

Jeg trer dermed ut av markedsplassen, og har fått tak på noe jeg virkelig kommer til å trives i.

Fordi jeg fortjener det ???

Hva er egentlig det for et uttrykk?
Tillate meg noe, fordi jeg har vært flink pike?
Hvem fortjener jeg det fra? Meg selv, andre, Gud?
Drømte om det i natt. Noen symboler. Å fortjene livet.
Livet kan ikke fortjenes. Naturens lov, ete og bli spist.
Om man kan kalle det en lov.
Å gjøre seg fortjent til er bare å få lønn for utført arbeide.
Man kan ikke fortjene flaks, selv om mange prøver.

Tankene kommer, i det annonsen står i avisen. Kvinne søker hjem.
Fikk en telefon nå på morgenen. Oppi fra hutt i heita. Uten særlig buss forbindelse.
Da jeg nevnte at jeg ikke hadde bil, avsluttet vedkommende samtalen raskt.

Fordi jeg fortjener det. Gamle religiøse handlinger, fra tidligere liv, om å gjøre seg fortjent. Om å ofre, gi, satse og blidgjøre en slags guddom, for å få medgang.
Eller om man snakker om å blidgjøre skjebnen.
Nei.... Det handler ikke om det. Jeg er ikke der, lenger.
Det er jeg som skaper. Jeg som velger og jeg som unner meg selv medgang.
Og det er det jeg velger. Ikke fordi jeg fortjener det. Men fordi jeg velger det.


Kjenner det rører med noen gamle dype overbevisninger. Beskyttelse i en virkelighet, der jeg selv stod håpløs maktesløs og uten evne. Det er på tid å gi slipp på disse nå. Takke det for den beskyttelsen det gav meg, rent psykologisk. I en hard verden jeg trodde jeg levde i. En verden av konkurranse og den sterkestes rett. Der jeg trengte å skylde på noe utenfor meg selv. Noen jeg måtte gjøre meg fortjent for.

Jeg tillater det beste å ringe meg nå. Noe som kan fungere.
Jeg velger den lette veien, uten masse strev og tull. Ikke svar på annonsen, om de ikke har noe som kan fungere for meg, rent praktisk.

Fordi jeg Velger det!

Overganger

Det går alltid inn i kroppen dette med flytting. Jeg merket det før, da jeg flyttet rundt på 14 steder i løpet av et par år i Sverige. Lite å flytte på, men jeg ble alltid utslitt. Mye mer enn det rent fysiske arbeidet skulle tilsi.

Kanskje det er fordi jeg har en den Krepse energi i meg. Kanskje fordi det berører noe veldig dypt i meg. Men Pluto i krepsens hus.
Etter handling og småpakking i går, sovnet jeg til slutt ved tretiden. Måtte ta ekstra smertestillende, men kroppen var helt potetsekk.
Våknet med 12 tiden i dag, og sto opp. Men jeg var virkelig ikke særlig våken. Så jeg gav opp og la meg igjen. Sto ikke opp før halv tre tiden.

Må være i gang når annonsen kommer ut, så jeg får bare sove meg ut her. Lørdag er den første dagen.
Flyttingen holder på å bli mye mer virkelig for meg. Pakking, forberedelser.
De siste årene har jeg virkelig "bosatt" meg, der jeg har bodd. Eneste grunnen til flytting har vært oppsigelser for riving, salg o.l.
Titter i avisa på boliger til salgs. Helt umulig for øyeblikket, men nesten litt skremmende å se hvor store leilighetene er.

Fantasien min sto i avisa i dag. Toppleilighet på Kaldnes, vent "rette" veien. "Bare" ligg over tre mill... hehe.... Kjempestor uteplass vendt innlands.
Men det var allerede solgt. Det var lottogevinsten jeg ikke vant, denne gange heller...

Pluto, transformasjon og kontroll, i Jomfruens tegn og huset for hjem. Ser det trigges når jeg begynner å gjøre noe. Flytte min jord røtter, igjen.
På toppen står også Pluto transitt i harmonisk aspekt til min egen Pluto.
Så det er vel bare å henge på i denne overgangen. Slippe taket, og flyte med.
Gi slipp på viljen til kontroll og styring, og ha tillit til prossesen som er satt i gang. Det fungerer i hvertfall dårlig å stritte i mot. Mase rundt med bekymringer i hodet.
Jupiter transitt i Væren, super optimisten, har jeg visst ingen kontakt med.
Så det slår nok mer inn i min egen Jupiter i Tyren. Dvs kroppen, Med Saturn i Vekten som kjører på. Samfunnet autoriteter, forholdet mellom meg og dem.

Overganger er interessant, men en tanke slitsomt for meg. Rent fysisk.
"Det er bare en overgang, sa Reven og ble flådd" Et ordtak mange kan gremmes over.
Men det beskriver godt den følelsen av å være sårbar og litt flådd. På samme tid.
Det er BARE, en overgang. Og det er en vei videre.
Kunne man ikke bare hoppet over selve overgangen og "flåingen"?
Da ville man kanskje ikke komme inn i noe nytt heller. Bare dra med seg det gamle.

I stort er det vel det meste handler om nå, livet i denne verden. Slippe gamle skapelser, ideer, trossystemer, overbevisninger og identiteter.
Sånn er jeg, henger løst, når alt er i forandring i verden omkring. Når ingenting lenger er som det var.

Man kan forstå at individer, som så lenge har levd på gamle makt konstellasjoner og tradisjoner, velger sin egen virkelighet i fornektelse av det som skjer.
Tenker på Gadaffi nå, som benekter helt blindt at det finnes et opprør blant folket.
Tror han virkelig på det han selv sier? Eller er det bare et spill for galleriene, i et forsøk på å beholde den makten og posisjonen han har hatt.
Tror han virkelig at folket alltid har elsket han. Ser ut som han omgir seg med folk som ser ut til å gjøre det. Men er det mer frykt enn kjærlighet kanskje.

Spørsmål om virkelighets oppfattelsen trenger seg på, i en verden hvor overganger og tranformasjoner, er hovedregelen. Våger jeg å slippe taket helt, i tillit til en dypere vissthet og trygghet. Vel, det ser ut som om det vi holder mest taket på, er de tingene som blir revet vekk først.
Som meg og mitt hjem. Mine hule og min trygghet.

Kasser og plastbokser

Vært på Europris og kjøpt plastkasser. 49 kr for en ganske stor kasse.
Har visst samlet noen sånne nå. Sko, gensere, potter, vinterskjerf.
Og nå har jeg bokset tegne og malersaker. Og alle mine kreasjoner av bilder.

Man ser virkelig hvor mye man har, når man skal pakke for flytting. Og jeg som alltid har flyttet så mye før, og kvittet meg med så mye.
Men arv etter begge foreldre, på hver sin kant. To slekter, bilder, permer.
En del blir det jo, selv om jeg har bodd lite.

Jeg ser det ikke blir betalte plastkasser for alt. Heldigvis har jeg noen unge her, som skal samle banan kasser for meg. Skapet er full av gamle fat, blomstervaser. Ett kaffesett og sikkert mye annet.
Bøker, samme hvor mye jeg har fått ut, ser det ut som om bøker går inn av døren av seg selv. Kan ha noe å gjøre med bokklubber, og min egen glemsel i å avbestille.
Bra jeg har meldt meg litt ut. Hobbybokklubben er ikke lenger helt greia, når hendene ikke vil være med i hånd arbeidet. Ble kanskje litt mye jobb.
Ellers er det greit å få det på mail. Lett å avbestille månedens bok.
Men jeg får vel melde meg ut derfra også.
Og så Illustrert vitenskap og National geografi. Hoper seg opp.
Leser jeg alt. Nei, vel, littegranne kanskje.
Hyggelig å få post da.

Vel det blir nok noen banan kasser også. Pakke glasset pent inn, så det ikke knuser.
Et eller annet sted må jeg jo begynne. Har en kasse, tom. Sjekke om endel jeg har i boden.

Og så er det et skap full av gamle videoer. Har jo fortsatt maskinen og den fungerer stort sett bedre enn dvd maskinen.
Men ser jeg på filmer? Egentlig ikke noe særlig. Det var en stor hobby før.
Det er vel litt som boklesing. Orker ikke å la meg engasjere inn i andres fantasier.
Prøvde sist gang med den 11. Innsikten, tror jeg det var.
Men drama, hemmelig kinesisk politi, spenningen. Nei, jeg ble bare irritert og sur.
Det føltes som å bli borført mot min egen vilje. Så jeg la boken ned. Den var bare lånt.
Nesten bedre med faglitteratur. Sette seg litt ordntlig inn i tingene. Spesielt kroppen. Sammenhengene. Sosiologi, psykologi. sånt er spennende å lese.
Har visst blitt en fagleser, fra å ha gravd meg ned i Fantasy og romaner.

Åssen landa jeg her... Kasser og plastbokser. Pakke for å flytte. Har visst mest bilde bøker. Kokebøker, kultur bøker. Store bøker... oppslagsverk.
Vel, det eneste er vel Tausarus... engelsk ordbok, etter min far.
Resten googler jeg vel på nettet.

Er redd pakkingen blir forstyrret med gamle minner over ting jeg har samlet meg.
Og så alt små pjuset da. Min mor var ekstrem og julekassa har en del nisser i seg.
Men ellers, ting og tang. Pynt, lysestaker.

Sukk, hvor mye rart man har du.....

Annonsert

Her er det hjemmet jeg vokste opp i. Et hus som nå er revet.


Etter råd fra "de som har greie på det" har jeg nå ringt og lagt inn en annonse i avisa. Sender ut, setter igang og åpner for at ting skal kunne skje.
Hva annonserer jeg. En voksen rolig dame, sikker betaler.... (som å gå å selge seg på gata?)
Husker på alle de jobbsøker kursene, som virkelig handler om å "selge" seg.
Vel, når skal jeg ikke selge hverken min tid eller mine krefter. Det ene har jeg veldig mye av, det andre, minimalt. Jeg må bare finne et sted å sette min stol. Et hjem, en liten hule.
Dette bolig markedet kan jo nesten se helt vilt ut. Nesten så jeg ønsker meg tilbake til Svenske forhold igjen. Regulert, avtaler, hysegjestforeningen. Kommunale og private i samme forhold, drevet som bolig selskaper.
Det er forholdvis lite personlig privat utleie.
Når man leier privat hos folk, som selv bor der, er man litt på nåde. På den ene siden har mange basert sine huskjøp på å leie ut. Og på den andre siden, er det også flere eldre som leier ut, for å beholde sine hus i det lengste.
Men jeg har inget arbeid å tilby. Ingen snømåking, gressklipping eller annet forekommende hus arbeide. Annet enn det jeg selv må klare av normalt renhold.

For noen år siden, var jeg med en venninne. Da jeg hadde bil, kjørte jeg henne rundt for å finne et sted å bo. Langt uti visjan, langt fra busser og butikker. Det var litt skremmende å se hva de krevde av husleie. Og hvordan det hele så ut.
Et sted, langt oppi dalom, kilometer fra nærmeste buss. Var det en kar som leide ut to hybler i første etasjen. Et rom, bad og kjøkkenet. Vel det var en oppvask benk og et lite skap som sto på halv tolv. Og alt dette skulle han vel ha en seks tusen for.

Å tjene penger på andres behov for et sted å bo. Mange tror det er lettvint.
På samme tid, jeg kan forstå manges frykt også. Ikke alle leitagere er bare hyggelige heller. Verken når det gjelder å betale for seg, eller holde ro og orden.

Jeg ser hvor heldig jeg har vært her. Og sannelig, jeg ønsker virkelig ikke å være mindre heldig nå.

Hva ønsker jeg. En liten bolig, med mye lys. Ikke trevegger lenger, som ikke kan males. Det blir veldig mørkt i lengden. Helst ingen under-kjeller, under bakkenivå.
Gjerne et ordntlig kjøkken.
Men ennå mer handler det om tilgjengelighet. Uten bil blir man veldig avhengig av busser. Sentralt koster det flesk. Men man har alt tilgjengelig, stort sett.
Nå spørs det hva folk mener med sentralt også da.
Jeg orker ikke masse trapper og styr. Ser hvor lett det er å bli helt isolert.
Et eller annet sted der ute, finnes. Et sted, der jeg kan bli en god stund.
Langtidsleie. Et sted der jeg kan skape livskvalitet og ikke bare slit og ork.

Voksen kvinne søker et hjem....... Et rom å leve i. Uten å betale meg ihjel på leie og strøm. Det finnes. Har annonsert og søker et nytt hjem.

Tid for å flytte

Kulda og vinteren sliter her ute i havgapet, med en bussholdeplass uten skjul for vind og snø. Men etter seks år, har det vel blitt, så må jeg altså flytte herfra. Ombygning og salg. Verken noe min huseier eller jeg var så lystne til.
Å kaste seg ut på leiemarkedet, uten all verdens ressurser, er en sak. Uten bil og krefter til å farte rundt for å finne noe sted jeg kan ha råd til, er kanskje værre.
Men akkurat nå holder vinteren sitt faste grep på livet. Kulde skifter med slaps og nedbør. Jeg gleder meg til at snøen forsvinner, så det ikke blir så glatt å gå.
Vel, 30 April er siste dagen. Så det er vel bare å åpne opp. Gi det aksept og slippe til nye potensialer.
Prøver å la være å bekymre meg, og heller bruke tankene til å forstille meg hva jeg ønsker. Og nå kjenner jeg, jeg vil ha lys. En lys leilighet, ikke lenger en kjeller, og ikke lenger bare tre på veggene som jeg ikke får male. Vinduer og luft. Åpen utsikt, masse luft og himmel.
Jeg behøver ikke masse gulv, men jeg vil ikke ha kalde kjellergulv. Og så lengter jeg etter et ordentilg kjøkken. Men skuffer... sukk.... Jeg har hatt et skjærebrett som arbeidsplass på kjøkkenet. Ingen skuffer. Men jeg skal ikke klage her. Det har vært et godt sted å bo. Jeg ønsker bare å komme nærmere byen. I hvertfall der det går busser på helgene også og ikke bare en i timen. Kanskje nære en matbutikk, som jeg kan rusle til.
Aller mest, må jeg finne et sted jeg har råd til å leve. Har hatt en skjønn husleie her fordi det er litt krokat med kjøkken og sånt. Lite. Men jeg kan nok ikke finne noe sted til 3 tusen i måneden.
Tid til å flytte, bringer så mange andre ting. Ting i livet som har ligget på vent, fordi jeg ikke har hatt krefter til å gjøre noe med det. Slipper man ut en ku på vår beite, følger flere etter.

Mitt siste håndarbeide...

Hekling var det siste jeg egentlig klarte noe av. Og jeg lengtet etter noen friske farger. Et vennepar, som har bodd og jobbet i utlandet hele tiden, kjøpte et hus. Et gammelt hus med en steinbaker oven i kjelleren. Mye historie der. De har ikke flyttet tilbake ennå. Men de har i hvertfall et godt og fargerikt teppe, å holde seg varme med, når de kommer.

Hender i hvile

Det har blitt veldig lite håndarbeide for meg dette siste året.
Jeg strikket som en gal, forrige jul. Sokker til alle.
Men når kulda slo til i Januar ifjol, skjedde det noe med hendene.
I begynnelsen var de vonde å stive. Kjentes som sene problemer.
Men utover våren forsøke jeg med mer aktivitet, og smertene ble større.
Etterhvert våknet jeg med hovne og stive hender, hver eneste morgen. Og jeg måtte begynne å ta smertestillende.
Det har fortsatt gjennom hele dette året, og gjør at jeg verken kan strikke, hekle eller brodere. Det eneste som fungerer er når jeg hviler dem på tastaturet, og skriver på nettet.
Så det har blitt mye data, og ingenting av håndarbeide.

Men man kan jo være kreativ og skape både i ord og bilder, allikevel.
Så jeg skal forsøke meg på litt annet.

Ettersom jeg må flytte herfra og finne et nytt sted å bo, handler det kanskje etterhvert om å skape et nytt hjem også. Interiør, hygge og farger...
Først må jeg bare finne noe, jeg kan ha råd til å leie.
Men det faller litt i fisk å stulle og stelle her jeg bor nå.